Vurdering av beitekapasitet i utmark

14.01.2020 (Oppdatert: 14.01.2020) Maud Grøtta

Usikker på kvaliteten på utmarksbeitet du har tilgjengelig for beitedyra? Her er noen gode tips til hjelp for å vurdere beitekvaliteten.

Ammekyr i godt hold på svært godt beite. I bakgrunnen er det både ammekyr og kviger av NRF. Også bakken i bakgrunnen har svært godt beite, men er i sterk gjengroing med einer. I overgangen mellom åpen beitemark og skogen kan vi her gi verdien godt beite, mens lia er delvis mindre godt beite og delvis ikke nyttbart beite. Bildet er tatt i Grøvudalen, Sunndal kommune.

Utmarksbeite kan ha svært ulik kvalitet. Beiteverdien bestemmes ut fra hva som vokser i beiteområdet. Med beitekapasitet menes hvor mange dyr som kan hente all maten sin fra beitet og ha god tilvekst.
Potensialet for godt beite vil i hovedsak være bestemt av jordsmonnet og nok tilgang på vatn. I tillegg må dyra ha mulighet for å komme seg fram, og det vil være avhengig av både dyreart og rase. Mye utmark har liten verdi som beite fordi det er tilvokst med skog. Frodig mark vil gi godt beite, men er også det som lettest gror til med skog når beitetrykket ikke er høgt nok.

Tabell 1. Beitekapasitet for sau (samla antall dyr, både sau og lam) på utmarksbeite. Det er antatt et fôrbehov på 1 fôrenhet per dag pr dyr. For ungdyr av NRF kan det være passelig å gange arealet i tabellen med 5. (Etter Tveitnes 1949)

 

Kart
Om det finnes vegetasjonskart over området vil det være til stor hjelp, men det er ikke alle utmarksområder som er kartlagt på denne måten. Vegetasjonskart finnes på Kilden. Se hvordan beiteverdi er vurdert ut fra vegetasjonstype i tabell 2. Det kan også være verdifull informasjon å finne på kart i Naturbase.

Tabell 2. Beiteverdien til vegetasjonstypene registrert i Møre og Romsdal vurdert etter en 3-delt skala; Mg= mindre godt, G=godt, Sg= svært godt. Tabellen er laget av Yngve Rekdal og er hentet fra rapporten "Arealregnskap i utmark, arealstatistikk for Møre og Romsdal".

 

Historiske data
Informasjon om dagens bruk av beiteområdet og erfaringer med det må selvsagt være med i vurderingen. I tillegg kan informasjon om tidligere beitebruk være nyttig. Noen steder finnes det gamle overenskomster om hvor mange dyr hver gård hadde rett til å slippe i utmarka, eller det finnes historiske data over hvor mange dyr som faktisk beita der. Skal dette være utgangspunkt må en også vurdere om de dyra som nå skal beite i det samme området er samme størrelse som den gang. Det er stor forskjell i størrelsen på storfeet før og nå. Eksempelvis veide ei voksen ku av Vestlandsk fjordfe omkring 250 kg ved forrige århundreskifte, mens den i dag er ca. 400 kg. Til sammenligning veier ei NRF-ku rundt 600 kg. Sauer kan også være svært ulike, en moderne Norsk kvit sau trenger om lag dobbelt så mye mat som en sau av rasen Gammelnorsk. I tillegg må en vurdere om beiteområdet nå er mer tilvokst med skog, eller om det på andre måter har endret seg.

 

Se etter gras
Svært godt beite kjennetegnes ved at det er dominert av breiblada grasarter og gjerne mange ulike urter. Innholdet av urter vil være lavere ved høyt beitetrykk. Der det er skog kan det likevel være svært godt beite hvis det ikke er for tett. Kommer dyra seg fram? Vokser det gras mellom trærne?
Godt beite kan være dominert av blåbærlyng og smyle. Smyle er en grasart med trådsmale blad som er ei svært viktig beiteplante i Norge fordi arten er så vanlig. Det kan bli mindre lyng, mer gras og dermed mer verdifullt beite ved høyt beitetrykk. Våte områder med starr og grasarter kan være godt beite for storfe, men sau og geit vil gå utenom.
Mindre godt beite har liten andel gode beiteplanter. Det kan være dominert av tyttebær, krekling og røsslyng. Det kan også være der busker og trær står så tett at andelen gras og urter er sterkt redusert. Hvis man har store områder av mindre godt beite må man vurdere om dyra kommer til å gå der i det hele tatt. Hvis dyra ikke bruker området kan det ikke regnes som nyttbart beite.

 

Finn nyttbar beite
Med nyttbart beite menes det arealet som en kan regne med at dyra beiter på, og som er av betydning for tilveksten. Bart berg, tett skog, utilgjengelige parti og svært skrinne områder må trekkes ifra totalarealet når beitekapasiteten skal beregnes.

 

Utregning av beitekapasitet
Ved å måle opp arealet på kartet, finne andel nyttbart beite og vurdere vegetasjonen kan en ved hjelp av tabell (1) regne ut beitekapasiteten. Det er gjort lite forskning på dette og det brukes fortsatt tall som ble arbeidet fram av Aksel Tveitnes i 1949. Etterprøving har vist at tallene fortsatt er gyldige.
Ut fra observasjoner i beiteområdet og ved å studere flyfoto og evt. vegetasjonskart, kan ulike deler av området karakteriseres som svært godt, godt og mindre godt beite. For hver del må det vurderes hvor mye som er nyttbart beite. På bakgrunn av dette settes en gjennomsnittlig beiteverdi for hele området.

 

Bruk skjønn
Det er mange faktorer som påvirker hvor mange dyr som kan gå i et område, en slik utrekning må bare tas som en pekepinn for hva som kan være et passelig antall dyr. Mindre beiteområder med en stor andel svært godt beite vil kunne fø langt flere dyr enn tabellen tilsier. En må anta færre dyr i høgfjellet enn i lavlandet, og færre dyr i barskog enn i lauvskog. Er det mye vilt i området må en beregne mat også til disse og slippe færre husdyr til utmark. Hva slags dyr som skal slippes på beite har også betydning. Nøysomme dyr kan greie seg med mindre godt beite, mens dyr som skal produsere melk til avkommet sitt, eller som det forventes rask tilvekst på, også bør ha tilgang på noe svært godt beite.

 

Vurdere avbeitinga
Gjennom hele sesongen bør en følge med på dyra og hvordan de beiter, og dermed opparbeide seg kunnskap om beiteområdet. Viktigst blir observasjoner når grasveksten avtar mot slutten av sesongen. Vurdering av avbeitinga da kan gi svar på om beitetrykket har vært passelig hardt. En må gå i hele området og observere om beitinga er jevnt fordelt eller om dyra bare oppholder seg i deler av området. Har de bare beitet spesielt grasrike områder, eller også lyng og lauv? Har de brydd seg med å komme til på litt vanskelig steder? Er bregner og store stauder tråkket ned eller får de breie seg utover og ta mer og mer plass? Er det noen steder beitet så hardt at det blir bar jord og fare for erosjon? Er det noe igjen å ete, eller må dyra flyttes før beitesesongen egentlig er over.

 

Fasiten
Når dyra tas heim om høsten vil det vise seg om antallet dyr på beitet var passelig. Selvsagt vil tilvekst og slaktevekter variere fra år til år, men om tilveksten over flere år ikke er tilfredsstillende kan årsaken være at det er for mange dyr på beitet. Andre årsaker til dårlig tilvekst må også vurderes, slik som parasitter, sykdom og om beitedyrene blir forstyrret på beite av rovdyr eller hunder. Er det for få dyr på beitet vil de ha god tilvekst, men beitet vil tape seg år for år ved at det vokser igjen. Teoretisk sett er beitekapasiteten nådd når ett dyr mer på beite gir redusert tilvekst i flokken.
Hva som er riktig antall dyr på beite vil også være avhengig av hva som er målet med beitinga. Et vanlig mål er optimal produksjon av kjøtt samtidig som produksjonsgrunnlaget tas vare på. Høgt biologiske mangfoldet i beitet kan være et mål i seg selv eller som del av det å ta vare på produksjonsgrunnlaget.

 

Denne artikkelen er eit utdrag frå beiteheftet som vart utarbeidd i 2019 gjennom prosjektet "Bedre og økt beitebruk i Møre og Romsdal". 

Kilder/litteratur:

.

 



Fortell oss gjerne hva du gravde etter. Vi jobber med å gjøre sidene våre bedre.
Æsj, det var dumt. Hva lette du etter? Gi oss gjerne en tilbakemelding slik at vi kan gjøre det lettere for deg å finne fram på sidene våre.