Kulturbeite

10.01.2020 (Oppdatert: 02.06.2020) Gunn Randi Fossland

Kulturbeite- eller innmarksbeite som det også kalles, er beite på areal som ikke er fulldyrka og som normalt ikke kan pløyes eller høstes maskinelt.

Beitedyr har satt sitt preg på landskapet på denne gården i Øvre Surnadal. Her er det gjødsla innmarksbeite nærmest dyrkajorda og ugjødsla innmarksbeite nærmest skogen. Foto: Maud Grøtta

Definisjonen på et kulturbeite finn ein i NIBIO sin "rettleiar for klassifisering av innmarksbeite i AR5".
Kulturbeita ligger vanligvis i overgangen mellom dyrkajorda og utmarka, men kan også grense mot f.eks. sjø og strandbeiter.


Strandbeiter er ofte næringsrike og kommer tidlig i gang med veksten om våren. Disse beitene bør derfor beites tidlig og relativt hardt om våren. Sauen kan utnytte disse beitene godt. Siden strandbeitene ofte kan være våtlendt, kan det være mer problematisk med tyngre dyr og opptråkking.


Kulturbeita har vært en viktig fôrressurs og byr på en artsrikdom som betyr mye for det biologiske mangfoldet. Det er viktig å ta vare på og skjøtte disse areala. Det å "produsere" et kulturlandskap er viktige for næringa.


Areala gir en mjuk overgang mellom dyrkajorda og utmarka og framhever det vakre landskapet. Det er også trivelig og enkelt å ferdes i disse områda, såframt de ikke er gjengrodd av lauvtre. Allmenn ferdsel og beiting bør selvsagt tilpasses hverandre slik at bruken av områda er mulig for landbruksnæringa, men også for folk flest. Tilrettelagte og merka turstier eller "naturstier" kan også være en del av tilbudet et landbruksforetak gir.


Etter hvert kan folk være villige til å betale for slike naturopplevelser, men da må areala skjøttes og det skjer best med beitedyr.

 

Kulturbeite – viktig mellomstasjon
De gardsnære areala er som nevnt en viktig fôrressurs.
For dyr som skal på utmarksbeite kan ei "mellomlanding" på kulturbeite være ei god tilvenning for dyra. Kulturbeitene ligger som oftest mellom dyrkajorda og utmarka og vil dermed være et naturlig stoppested for dyra. Enkelte gardbrukere har erfart at hjorten stopper litt opp på gode kulturbeiter på sin vei inn fra utmarka. Dermed kan en kanskje spare dyrkajorda litt for beiteskader?


Det er viktig at beitinga kommer tidlig i gang på kulturbeita da de vanligvis ikke er mulig å pusse maskinelt. For seint beiteslipp vil gi problemer med forvokst gras og høgvokst ugras videre utover i beitesesongen. Dyra vil vrake stadig større del av beitet hvis beitegraset er forvokst. Beiteskifter hvor det er mulig å pusse bør beites sist da de kan pusses hvis graset er for langt før dyra slippes her.


Ei veksling mellom dyregrupper kan også være en fordel. Sauen vil beite på en anna måte enn storfe. Sauen vil mellom anna beite en del ugras som storfe ikke tar. Vær forsiktig med å bruke lam og kalver til slik "pussing" på grunn av smittepress av parasitter (se eget avsnitt om tema). La de yngste dyra (kalver og lam) få de "friskeste" beitene, altså de beitene som ikke ble beita av samme dyregruppe høsten før. Dette er en type beiting som kalles beiterotasjon og veterinærer anbefaler det med tanke på å redusere smittepress av parasitter, veksling mellom dyregrupper og år. Ett år sau, neste år storfe.


Hvis en har parasitter under kontroll kan sauen kan være første dyregruppe om våren som beiter kulturbeita, mens storfe og/eller hest tar over når sauen skal på utmarksbeite. Når sauen kommer ned igjen fra utmarksbeite kan kulturbeita brukes av voksen sau som ikke trenger så kraftig kost på høsten. Lam som skal slaktes bør da få gode høstbeiter på innmark. Lamma bør altså få det beste og helst "nye" beiter med tanke på smittepress – parasitter.


Tilgang til gode kulturbeiter avlaster også dyrkajorda for beiting i perioder da den ikke bør beites, kvileperioder eller perioder med nedbør som medfører stor fare for opptrekking. Kulturbeitene bør ha innslag av tre, enkeltvis, eller klynger av trær. Det gir dyra le for vær og vind og er dessuten fint å se på. En kombinasjon mellom beiting på fulldyrka jord og kulturbeite gir dyra anledning til å velge litt hvor de vil gå og hva de vil ete. Det vil være godt for dyra at den samla rasjonen ikke bare består av ungt beitegras, men at de har tilgang til urter og litt mer fiberrike vekster. Beitedyra og nok dyr på kulturbeitet er også viktig for å holde beitet åpent. Uten beitedyr gror areala fort igjen av kratt og lauvtre. Det har vi dessverre mange eksempler på. Det hjelper også lite å rydde slike areal hvis det etterpå ikke blir brukt av beitedyr. De vil da gro fort til igjen.

 

Tilpass kulturbeita til dagens driftsform
Utfordringer i dag er at flere ikke har husdyr lenger, i alle fall ikke dyr som beiter på kulturbeitene. Driftsenhetene har blitt større og dyra beiter oftest på fulldyrka jord eller anna areal som er nært fjøset. Da vil innmarksbeitene raskt gro igjen.


Det er også vanskelig å utnytte tilgjengelige kulturbeiter godt på grunn av eierstruktur. Hver gard har ofte hver si "stripe" med jord fra dalbunnen og opp mot fjellet. Disse innmarksteigene blir for små for store buskaper i dag. Det burde vært mulig å beite på større områder på langs av dalsida/fjellsida uavhengig av eiendomsgrenser. På denne måten kunne en ha utnytta den fôrressursen som innmarksbeita er og hindra gjengroing. Dette kan imidlertid by på utfordringer da du vil ha teiger uten aktiv drift og eiendommer som har endra status til fritidseiendommer.

Hvis det lar seg gjøre er det en stor fordel hvis en kan rydde kulturbeita slik at stell blir mulig med traktor. Dette forutsetter at det ikke er for bratt eller har for mye innslag av stor stein. Hvis en kan lage seg åpne traseer fri for tre og store steiner, ev. også enkle veger, vil det la seg gjøre å gjødsle og kalke kulturbeita ved bruk av traktor.

 

Denne artikkelen er eit utdrag frå beiteheftet som vart utarbeidd i 2019 gjennom prosjektet "Bedre og økt beitebruk i Møre og Romsdal".



Fortell oss gjerne hva du gravde etter. Vi jobber med å gjøre sidene våre bedre.
Æsj, det var dumt. Hva lette du etter? Gi oss gjerne en tilbakemelding slik at vi kan gjøre det lettere for deg å finne fram på sidene våre.