Kobolt sentralt i vitamin B12 og nitrogenfiksering

I mineralmaterialet i jorda finnes kobolt bundet slik at det ikke er tilgjengelig for plantene. Når mineralene forvitrer blir kobolt frigjort som ioner (Co2+), disse kan tas opp av planter eller mikroorganismer, bli bundet i organiske kompleks eller til overflata av mineraler og humus. Konsentrasjonen i jordvæska er vanligvis svært lav. Er jorda rik på mangan (Mn) kan en stor del av koboltionene bli bundet til manganoksid og gjort utilgjengelig for plantene.

Kobolt finnes i mørke bergarter

Totalinnholdet av kobolt i jorda ligger vanligvis mellom 1 og 40 mg pr kg. Innholdet er svært lavt i sure bergarter som lys granitt, men i mørke lavabergarter kan innholdet være så høyt som 300 mg pr kg. Kobolt blir sterkt bundet i jorda når pH er høg, og er mest tilgjengelig når pH er 5 eller lavere. Utvaska sandjord og myrjord kan ha lite tilgjengelig kobolt selv om pH er lav. Jordanalyser kan gi god rettledning om plantetilgjengelig kobolt. Verdier på mindre enn 0,1 mg lettløst kobolt pr kg jord tyder på mangel, mens verdier større enn 0,3 mg kobolt pr kg jord viser at det er nok. Direkte skade av koboltoverskudd er ikke påvist, men stor tilgang på kobolt kan framkalle jernmangel og manganmangel fordi kobolt tar plassene til disse mineralene i fysiologisk viktige posisjoner i plantecellene. Slik koboltforgiftning kan reduseres ved å gjødsle med jern.

Nitrogenfiksering

Kobolt er nødvendig for biologisk binding av nitrogen, dette gjelder både for nitrogenfikserende mikroorganismer som lever fritt i jorda og for de som lever i symbiose med planter. Mangel på kobolt hos planter som har symbiotisk nitrogenfiksering kan vise seg som nitrogenmangel. I rhizobiumbakterier inngår kobolt i enzymer som er involvert i syntese av hem, DNA og protein. Tilgangen på kobolt vil derfor påvirke både oppformering av bakteriene, størrelsen på knollene og dannelsen av leghemoglobin som er nødvendig for selve nitrogenfikseringen. I forsøk er det vist at mangel på kobolt kan forsinke oppstart av nitrogenfiksering i lupin med flere uker på grunn av redusert rhizobium-infeksjon av plantene.

Bakterier lager B12

Den eneste kjente funksjonen til kobolt i dyreorganismen er som et sentralt element i vitamin B12 som trengs både for proteinstoffskifte og energistoffskifte. Uten B12 vil kroppen mangle energi og protein selv om det finnes rikelig i maten. B12 fremmer dannelsen av røde blodlegemer og er nødvendig for nervesystemets funksjon. Vommikrobene hos drøvtyggere lager vitamin B12 dersom de har tilstrekkelig tilgang på kobolt. Hos hest blir B-vitaminer dannet av bakterier i blindtarm og tykktarm. Kaniner får i seg vitamin B12 som er laget av bakterier i tykktarmen ved å spise sin egen avføring. Andre enmagede dyr og mennesker har mindre evne til å ta opp B12 som lages i tarmen, de er derfor avhengig av animalske fôrmidler eller kosttilskudd med B12 laget av bakterier. For høns og gris kan vitamin B12 laget ved mikrobiell aktivitet i strøet ha en betydning. Gjødsel, særlig gjødsel fra drøvtyggere og hest, er en rik B12-kilde. For spedkalven som ennå ikke har fått i gang vomfunksjonen er innholdet av vitamin B12 i melka avgjørende. Innholdet i melka er avhengig av koboltinntaket til kua. Vitamin B12 er vannløselig, men lagres likevel i kroppen, særlig i leveren. Vitaminet overføres til foster, men ikke i rikelige mengder. Derimot har både drektige dyr og nyfødte en økt evne til å ta opp vitamin B12, og råmelka er en viktig B12 -kilde.

Koboltmangel hos drøvtyggere

Det er drøvtyggere som blir rammet av koboltmangel. De store mengdene vommikrober trenger vitamin B12 til egen cellebygging, i tillegg blir bare en liten del av kobolt i fôret utnyttet. Sau er særlig utsatt, sannsynligvis fordi B12 er nødvendig i ullproduksjonen. Unge dyr er mer utsatt enn voksne. Koboltmangel hos drøvtyggere er kjent fra svært mange land verden over. I Norge forekommer det over hele landet, men er mest vanlig i kyststrøk. Våte sesonger kan gi mer koboltmangel enn tørre år. Symptomer på B12-mangel hos drøvtyggere er nedsatt appetitt og redusert vekst og fruktbarhet. Ved svak mangel på kobolt kan man oppleve at dyra blir utrivelige. Ved sterk mangel vil symptomene være som ved underernæring med avmagring og slapphet, i tillegg til anemi. Koboltmangel forekommer oftest hos lam på beite, og viser seg gjerne utpå sommeren eller tidlig høst med dårlig tilvekst, slapphet og ru ull. Lammet kan også ha øyeflod og småskorper på ørene. Symptomene er ikke spesifikke, så koboltmangel må bekreftes ved blodprøve eller ved å se om behandling med vitamin B12 eller tilskudd av kobolt bedrer tilstanden. Koboltmangel vil påvirke fruktbarheten på flere måter. Ei søye som har for snau kobolttilgang kan få færre lam enn normalt, lamma kan være dødfødt eller for svake til å overleve, og søya kan ha redusert melkeproduksjon. Koboltmangel hos kyr kan gi infertilitet selv om kua ikke viser andre symptomer. I et forsøk der fôret var fattig på kobolt var det bare halvparten av kyrne som tok kalv, i gruppa som fikk tilskudd av kobolt ble det kalv i nesten alle.

For lite kobolt

I Nesset kommune i Møre og Romsdal ble det tatt blodprøver av dyr i 23 besetninger med storfe og 1 besetning med sau, og analysert for innhold av vitamin B12. 27 % av dyra hadde verdier som tydet på mangel. I beiteforsøk på kystlynghei på Lygra ble det funnet at lamma hadde lavere innhold av B12 i blodet enn det som er anbefalt. Lamma som fikk tilskudd av kobolt hadde høgt innhold av B12 i blodet og hadde også høgere slaktevekt enn de som ikke fikk tilskudd.

Litteraturliste

Aasen, I. 1986. Mangelsjukdomar og andre ernæringsforstyrringar hos planter. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-0665-6. Side 87-88.

Forsøksringane i Møre og Romsdal. Årsrapport 1993. Temahefte: Næringsstoffa i jord, planter, fôr og husdyr. Utgitt av Forsøksringane i Møre og Romsdal 1994.

Garmo, T.H., Braanaas A., Øpstad S.L. og Halse, M.A. Lauvfôr – næringsinnhald og bruk til sau. Husdyrforsøksmøtet 2005. ISBN 82-7479-018-9.

McDowell, L.R. 2003. Minerals in animal and human nutrition. 2. Edition. Elsevier. ISBN 0 444 51367 1. Side 277-299.

Mengel, K. & Kirkby, E. A. 1987. Principles of plant nutrition, 4th Edition. International Potash Institute Bern, Switzerland. ISBN 3-906 535 03 7. Side 582-588.

NRC 2001. Nutrient Requirements of Dairy Cattle, 7. rev. edition. National Academy Press, Washington, D.C. ISBN 0-309-06997-1. Side 131-133.

Sivertsen, T., Lierhagen, S. , Waaler, T.,  Bernhoft, A., Garmo, T.H. og Steinnes, E. Sporelementer i lever fra sau, lam og kjøttfe i Norge – variasjon etter beitested og andre faktorer. http://www.umb.no/statisk/husdyrforsoksmoter/2009/134.pdf

Understood, E.J. & Suttle, N.F. 1999. The mineral Nutrition of Livestock, 3. Edition. CABI Publishing. ISBN 0 85199 128 9. Side 251-275.

Vatn, S., Hektoen, L. og Nafstad, O. 2009. Helse og velferd hos sau. Tun forlag AS. ISBN 978-82-529-3180-8. Side 263-265.

Veileder til forskrift om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter og næringsmidler, av 4. oktober 2005 nr. 1103 (veileder B) Sist endret 30.05.2012. http://www.debio.no/_upl/veileder_b.pdf

Velle, L.G., Waldeland, H., GRmo, T.H., Øpstad, S.L. og Asper, N.P. Beiting med utegangarsau i kystlynghei. Husdyrforsøksmøtet 2005. ISBN 82-7479-018-9.

Volden, H. 1994. Mineraler til drøvtyggere. Forelesningsnotat om mineraler. Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole. Side 51-54.