Hvitkløver – bladverket er indikator på vinterherdighet
Hvis man ser på planteverdenen så er det slik at de plantene som har det godt og varmt året rundt også har stor biomasse; store planter med kraftige blader. Planter som skal overleve en kald vintersesong bør derimot ikke ha så mye bladverk, da dette øker risikoen for frostskader. Derfor har naturen gjort det slik at planter som vokser i kaldere strøk har mindre og/eller færre blader. Samtidig er de gjerne mer kortvokst. Dette gjelder også for hvitkløver (Trifolium repens). Vi snakker gjerne om lavtvoksende, småbladete sorter og høyvokste, storbladete sorter, som ofte kan oversettes til vinterherdig eller frostutsatt hvitkløver. Lavtvoksende og småbladete sorter som er mer vinterherdig (f. eks Norstar), gir noe lavere avling enn de mer høytvoksende, storbladete sortene som passer best i lavlandet og i sør (f. eks SW Hebe). Til tross for lavere avling kan det likevel lønne seg å velge de minste sortene i nord- og høyereliggende strøk for å hindre at kløveren går ut. Sorten Litago, som er en høytvoksende og storbladet hvitkløver, skal likevel ha både god overvintringsevne i tillegg til høyt avlingsnivå i hele landet. Denne kan nok være en fin sort på nordvestlandet, særlig i lavlandet, og passer godt til beite.
Diploid versus tetraploid rødkløver
Det er forskjell på egenskaper mellom kløverartene og mellom sortene vi har innen hver art. Vi har f. eks flere sorter innenfor arten rødkløver (Trifolium pratense) med ulikheter helt ned på cellenivå som gir ulike egenskaper. Vi skal ikke gå for dypt inn i biologien her, men gjøre et forsøk på å forklare forskjellen på de diploide og de tetraploide rødkløversortene. Enklere forklart: de «vanlige» versus de mer hardføre. Rødkløver er i utgangspunktet diploide planter, det vil si at de har to sett med kromosomer, ett sett fra hver av foreldrene, slik som oss mennesker. Både gjennom naturlig evolusjon og målretta planteavl har vi i tillegg tetraploide arter og sorter (fire kromosomsett) som gir kraftigere og mer varige planter som gir høyere avlinger.
De tetraploide rødkløversortene (f. eks Lars og Torunn) er generelt mer hardføre enn diploide, både når det gjelder vinterherdighet og sykdomsresistens, og klarer seg bedre i høyereliggende og nordlige strøk. For økologisk landbruk kan tetraploide sorter være særlig gunstig, da man kan velge engbelgvekster som er tilpassa tøffere dyrkingsforhold der det trengs. Å sikre en varig kløver i enga vil kompensere for den begrensede tilgangen på nitrogen i økologisk grasproduksjon.
Problemer i tetraploid frøavl
Selv om de tetraploide sortene er overlegne, dominerer diploide rødkløversorter markedet (f. eks Gandalf, Lea og Linus). Hovedårsaken til at de svakere sortene dominerer er at det er store utfordringer i frøproduksjonen av de tetraploide sortene. Et av hovedproblemene er at blomstene i tetraploid rødkløver har lengre kronrørslengde og vil derfor kun pollineres av pollinatorer med lang nok tunge. Flere arter, bl.a. noen sommerfugler og villbier kan gjøre jobben, men disse er veldig ømfintlige mot vær og vind. Det er de mer hardføre, langtunga humlene som er våre viktigste arbeidere til dette. Disse humlene finnes det dessverre ikke mange nok av, mye pga. monokultur, lite blomstrende arter, slått før kløverblomstring og gjengroing rundt jordbruksareal. Man bør derfor tenke på å legge til rette for å ta vare på pollinatorene med tiltak som bedrer forholdene til flest mulig arter. Dette betyr i praksis å opprettholde en høy biologisk diversitet, en rik flora, i tilknytning til landbruket.
Tetraploidmarkedet i dag
Flere tetraploide rødkløversorter som tidligere var på markedet, blir for tiden ikke oppformert. Det forskes på og utvikles tetraploide sorter, bl.a. med kortere kronrør i kløverblomstene, som også kan pollineres av flere typer humler. Dette vil forhåpentligvis gi flere og mer varige sorter på markedet etter hvert. I mellomtiden kan man, i tillegg til å tilrettelegge for langtunga humler, prøve de tetraploide sortene som finnes i dag, særlig dersom man sliter med å få den «vanlige» rødkløveren til å vare eller opplever at den gir for lite avling.
Reparasjonssåing med kløver
Dersom enga begynner å bli glissen, eller at kløveren har begynt å ebbe ut, kan det være en mulighet å reparere med kløver, alene eller i blanding med raigras. Det er da viktig å tenke på at kløveren kan være litt treg til å komme i gang. Gjerne ser du ikke de store resultatene før året etterpå. Unngå derfor innsåing med kløver i eng som skal fornyes innen et par år, det kan være bortkasta.
Man kan få bra tilslag med både rød- og hvitkløver. Passende mengde kan være 100-150 g hvitkløver eller bare rødkløver 200-400 g. Eventuelt en blanding av begge, da må mengden justeres ned, f. eks 100 g hvitkløver + 300 g rødkløver.
For all reparasjonssåing anbefaler Landbruk Nordvest disse generelle rådene (henta fra artikkel i Ringreven nr. 1 – 2019, se hele her: https://nordvest.nlr.no/fagartikler/reperasjonssaaing-av-eng/:
- Vær tidlig ute med reparasjonssåing! Ikke vent til det andre graset og ugraset er i gang med veksten, kom deg utpå så raskt det er forsvarlig med tanke på å ikke lage kjøreskader.
- Det er viktig med jordkontakt for frøet!
- Tromling etter såing!
- Ta kontakt med din rådgiver hvis du trenger noen å diskutere med.
Referanser:
