Sikre dyra mineraler i grovfôret

Mineraler er stoffer som må tilføres gjennom kosten, og behovet varierer mellom de ulike dyreslagene. Mineralene deles inn i makromineraler og mikromineraler.

Mineraler

Makromineraler, også kalt mineralstoffer, er de mineralene som kroppen trenger tilført i større mengder, som for eksempel kalsium (Ca), kalium (K), magnesium (Mg), natrium (Na), fosfor (P), klor (Cl) og svovel (S). I disse stoffene beregnes behovet ut fra i gram per dag, på bak-grunn av dyrets vekst, ytelse, vekt og drektighet.

Mikromineraler, også kalt sporstoffer, trengs tilført i mindre mengder, varierende fra noen mikrogram til et titalls milligram, og minimumsbehovet oppgis ofte i mg/kg tørrstoff. Eksempler på mikromineraler er jern (Fe), kopper (Cu), sink (Zn) og mangan (Mn). I tillegg er selen (Se), jod (I) og kobolt (Co) også vesentlig i en fôrrasjon.

Når det er snakk om mineraltilførsel i forbindelse med fôring, er det ikke nødvendigvis bare å tilføre rett mengde av et enkelt mineral som er viktig. Det kan være likså viktig at fôringa bidrar til en balanse mellom mineralene da mange av disse kan både hemme og stimulere opptak av andre mineraler og vitaminer.

Type produksjon og mengde

En faktor som stort sett er fastsatt er type produksjon og hvilke dyregrupper som skal fôres. Dette bør være det første man vurderer når man skal sette opp en plan for vekstsesongen. Hvilke dyregrupper finnes i fjøset, og hva slags mineralbehov har disse? Det er for eksempel stor forskjell i mineralbehov mellom et dyr som skal yte maks, og et som kun skal fôres til vedlikehold. På samme måte som man differensierer fôring av energi og protein mellom mjølkeku og sinku, må man gjøre det samme med mineralene. Det kan også være enkelte forskjeller i mineralbehov mellom storfe og sau. Blant annet er sau mer disponibel for kobberforgiftning enn storfe, men sauen kan like lett utvikle kobbermangel i enkelte områder i landet dersom forholdene ligger til rette for det. Det er derfor flere ting som man må skaffe seg oversikt for å vurdere mineralinnholdet i grovfôret. Tabellene viser behovet for makro- og mikromineraler til ei søye i sein drektighet.

Tabell 1: Behovet for makromineraler til ei søye (100 kg) i sein drektighet med to lam og fôropptak på 2,80 kg ts per dag (NRC 2007). Sveip for å se hele tabellen.

Tabell 2: Behovet for mikromineraler til ei søye (100 kg) i sein drektighet med to lam og fôropptak på 2,80 kg ts per dag (NRC 2007). Sveip for å se hele tabellen.

Jordsmonn

Jordprøver er et godt verktøy for å kartlegge tilgjengeligheten av mineraler fra jorda til plantene, og er derfor en del av grunnlaget for gjødslingsplanen. Mineral-innholdet i jorda må ses i sammenheng med både jordart og pH da dette i stor grad styrer tilgjengeligheten av mineralene fra jorda. I forbindelse med jordprøver er det ofte fokus på makromineralene kalium og fosfor. Kalium deles inn i to fraksjoner: lettløselig kalium (K-Al), og syreløselig kalium (K-HNO3). Sistnevnte vil fungere som en buffer for plantene dersom tilførselen av lettløselig kalium varierer, for eksempel i forbindelse med store nedbørsmengder. Fosfor er svært lite bevegelig i jorda, men på arealer hvor det brukes husdyrgjødsel, er det svært sjeldent fosformangel. Allikevel kan tilgjengeligheten av fosfor til plantene være redusert dersom pH i jorda understiger 5,8. Både mangan og kobolt har redusert tilgjengelighet i kalkrik jord, mens lave molybden-verdier er ofte assosiert med sur jord. Ved kalking kan innholdet av molybden økes, men dette vil igjen gå på bekostning av opptaket av kobber.

Gjødsling

Som sagt vil jordprøvene ligge til grunn for gjødslingsplanen. I tillegg bør det tas ut husdyrgjødselprøve for å vite mer nøyaktig hva man tilfører jorda. En prøve av husdyrgjødsla kan være gyldig i flere år, så lenge drifta på garden ikke endrer seg.

En typisk utfordring på arealer hvor det brukes mye husdyrgjødsel år etter år, er at plantene kan få et luksusopptak av kalium. I mjølkeproduksjonen vil et kaliumrikt grovfôr skape problemer for sinkua, da kalium hemmer mobiliseringen av kalsium, og sinkua er dermed mer utsatt for mjølkefeber. Det kan derfor være en idè å holde av bestemte areal til sinkufôr, for eksempel arealer som ligger langt unna og kun gir en sein slått. Det bør her ikke brukes verken husdyrgjødsel eller kaliumrik mineralgjødsel.

Kalium hemmer også opptak av magnesium som kan gi utslag som graskrampe hos dyr på beite. Dette betyr at man skal være forsiktig med kraftig kaliumgjødsling på tidlig, ferskt beitegras. I tillegg til mye kalium, kan sterk nitrogengjødsling medføre redusert opptak av magnesium i plantene.

Det norske jordsmonnet er generelt fattig på selen, og det er derfor viktig at dette tilføres på en eller annet måte i rasjonen til drøvtyggeren. Mineralgjødsla OPTI NK 22-0-12 m/Se har som navnet tilsier innhold av mikromineralet selen, og er mye brukt blant sauebønder på vårbeite til tross for det høge innholdet av kalium. Erfaringene med gjødsla er at blant annet at tilfellene av stivsjuke, en muskelsjukdom som skyldes mangel på selen og vitamin E hos nyfødte eller 3-6 uker gamle lam, har blitt redusert ved bruk av selengjødsel på vårbeite.

Grovfôranalyser og blodprøver

En grovfôranalyse vil være et godt hjelpemiddel for å vurdere hvordan vekstsesongen har vært, men også til planlegging av innefôringsperioden. En grovfôranalyse med mineralinnhold vil være enda mer verdifull, og kan brukes til å vurdere årets gjødsling og hvordan grovfôret bør disponeres utfra dyrets produksjonsnivå. Dersom det er spesielle mineraler man ønsker å vite innholdet av, har laboratoriene ulike mineralpakker man kan krysse av for ved innsending av grovfôrprøve.

Dersom man har spesielle utfordringer i besetningen som man mistenker kan skyldes en uoptimal mineralforsyning, kan det tas ut blodprøver av dyrene i samråd med veterinær.

Flere faktorer spiller inn

Som belyst ovenfor kan det være flere faktorer som påvirker mineralinnholdet i grovfôret, og samspillet mellom mineralene er like viktig som riktig tilførsel av et enkelt mineral.

Grovfôrprøver med mineraler bør tas ut etter en vekstsesong for å vurdere gjødsling og slåttetidspunkt, og for å kunne disponere grovfôret riktig. NLR Surfôrtolken er et verktøy som kan benyttes i forbindelse med tolkning av grovfôranalyser, og hvor din rådgiver kan hjelpe til med å vurdere grovfôret opp mot din produksjon. I dag er det svært vanlig, og anbefalt, å gi ekstra mineraltilskudd til drøvtyggeren, særlig hos dyr som gis lite kraftfôr. Tilskudd vil være en god forsikring om at dyras mineralbehov er dekket, men samtidig er det viktig å ikke overfôre med mineraler heller. Enkelte mineraler kan være giftige i store mengder, i tillegg vil det være lite økonomisk å tilføre mye mineraler i rasjonen til et dyr som ikke har behov for det. Vær derfor sikker på at du gir riktig mineraltilskudd til dyra dine.

Har du en god plan og god oversikt over skiftene dine, anbefaler vi at du planlegger vekstsesongen ut fra hvilke behov du har i fjøset. Det vil si hvilke grovfôrkvaliteter trenger du, og hvor mye? Og er det ulikt mineralbehov hos dyrene i fjøset ditt? Din NLR-rådgiver er her for å hjelpe deg med å vurdere fôret og analysebeviset ditt, samt tilby gode råd og diskusjoner fram mot neste års vekstsesong!