Dyra på beite

14.01.2020 (Oppdatert: 14.01.2020) Nina Iren Ugelvik

Hvordan bør en legge opp beitepraksisen best mulig med tanke på vanntilgang, dyrehelse og mineraltilførsel?

Tilsyn
Dyrene skal sikres tilsyn på beite etter Dyrevelferdsloven. Å se til at dyra til enhver tid har tilgang på nok og godt grasareal, vann av god kvalitet og beskyttelse mot sykdom, skader og farer er påkrevd.
Husdyr som holdes utendørs på dyrket mark skal ha tilsyn daglig. Går dyrene på utmarksbeite kan tilsynet reduseres til minimum 1 gang ukentlig i områder uten særskilt risiko. Merk at tilsynsgraden varierer etter behov, f.eks. økt ved lamming/kalving eller ved sykdomsutbrudd.
Finner en dyr på beite som er sykt eller skadet, har finner varsling- og hjelpeplikt etter dyrevelferdsloven. I slike sammenhenger kan plakater med informasjon og telefonnummer til dyreeier på gjerdeporter eller ferdselsoverganger lette varslingen. Det er og utviklet andre hjelpemiddel som f.eks. "Beitesnap" hvor en gjennom app varsler om husdyr en møter i utmarken som direkte varsler gårdbrukerne med registrerte dyr i samme område.
Tilsyn kan utføres av f.eks. gårdbruker, avløser eller innleid gjeter. Fordeles tilsynet på flere personer er gode rutiner nyttig å ha for loggføringen. Noteringssystem som er gjennomgått i felleskap før beiteslipp kan være gunstig. Å ha fokus på tamme dyr vil og lette tilsynsarbeidet.

 

Tilgang på vann
Alle husdyr skal ha tilgang til nok og godt vann til enhver tid. Vannets smak, lukt, utseende og hygieniske kvalitet må være bra. Tilrettelegg gjerne rundt vannkilden for å unngå opptråkking og forurensing av vannet. Sjekk vannkilde ofte, spesielt under tørre og kalde perioder, for å sikre at tilgangen er god. Er det kamp om drikkeplassen vil lavtrangerte dyr alltid tape.
Har en ikke vannkilde på beitet en kan benytte seg av, kan en gjennom tilkobling til nærliggende bygning føre vannet ut til drikkekar. Kun aktuelt om det er kort vei pga. rask trykkreduksjon. Annet alternativ er å samle takvann av nærliggende bygning i egen sisterne. Ha gjerne beskyttelse over samletank for å redusere faren med druknede smågnagere. Et tredje alternativ er å nytte tankvogn eller 1000 liters plastdunk med tappekran som plasseres ved beitet og fraktes over i drikkekaret.

 

Mineralbehov
I beitegras finnes de fleste av mineralene og vitaminene i ulike mengder, hvor enkelte arter har mer enn andre. Kløver har f.eks. et høyere innhold mineralsammensetning enn vanlig grasarter. God variasjon i plantesammensetningen i beitene er derfor gunstig. Likevel vil mineralinnholdet i graset ikke være stort nok til å dekke dyras behov. En bør derfor gi mineraltilskudd i tillegg i beitesesongen om dyrene ikke har tilgang på kraftfôr, spesielt om dyra går kun på dyrket areal. Årsaken er at utmarksareal har en rikere planteflora som kan gi bedre mineraldekning enn dyrket areal.
Mineraltilskudd kan gis i ulike former som mineralstein, saltslikkestein, blokk, pulver eller pelletert form. Gis det på en av disse måtene bør dyra ha fri tilgang på produktet. Dyra regulerer selv når det er behov. En kan og tildele mineraler og vitaminer gjennom innlegging av bolus i vom som virker i en periode. Da er en sikker på at alle dyr får like god mineraldekning. Bruker en bolus, merk at det er krav til minimumsalder og vekt på dyret.
Behov for mineraler vil variere etter alder på dyret hvor unge dyr trenger mer enn eldre dyr. Noen mineraler påvirker opptaket av hverandre, som f.eks. høyt kaliumopptak reduserer opptaket av magnesium. Jordsmonn og beliggenhet kan påvirke som f.eks. mer utsatt for koboltmangel viss beitet ligger ved kysten. Er det underdekning på kobolt kan dyra og utvikle vitamin B12 mangel som i verste fall kan bli dødelig. Andre mineraler som spesielt kan være lite av i beiter i forhold til dyrets behov er jod, selen og kobber. Rådfør deg med veterinær i forkant før ekstra tildeling av selen eller kobber, ettersom særlig sau er utsatt for forgiftning. Bruk derfor hvit saltslikkesten (uten kobber) til sau om ikke annet er avtalt med veterinær.
Mistenker en underdekning av mineral eller vitaminer i beitet, kan en ta kontakt med Landbruk Nordvest for tiltak rettet mot plantehelse eller veterinær angående dyrehelse.



Mineral- og saltslikkestein
Saltslikkestein bør være tilgjengelig på beitet. Den gir tilskudd av salt og noe supplement av mikromineraler, men med lavere dose enn mineralsteinene. Mineralsteiner bør en nytte på beitet til høytytende storfe som får under 4 kg kraftfor eller sau under 500 g kraftfor pr dag. Begge produktene kan en gi fri tilgang til, men tilgjengelig stein må være tilpasset rett husdyrart.
Plasser mineral- eller saltslikkestein helst på fjell og ruller gjerne plass for å redusere parasittpress. Har en stein ved siden av vannkilde kan det virke gunstig for høyere opptak. Lag og gjerne tak over eller plasser mineral- og salttildeling i boks som f.eks. "MicroFeeder" for å øke varigheten med tanke på nedbør.

Eksempel på "microfeeder" til tilskuddsfôr. Foto: Vilomix.no

Sykdom på beite

Det kan skje at dyr blir syke mens de er ute på beite. For å unngå lidelse hos dyret og eventuelt økonomisk tap er gode tilsynsrutiner viktig å få etablert. En kan oppleve ulike typer av sykdom mens dyra er ute, men her er et par en særskilt kan være obs på.

  • Ondarta katarrfeber er en akutt virussykdom hvor det ikke finnes noen effektiv behandling. Sauen er smittebærer uten sjøl å bli syk, men den vil kunne overføre smitten til storfe som går på samme beite. Hos storfe vil sykdommen kunne være dødelig.
    Veterinærer anbefaler derfor beiterotasjon for å redusere smittefaren mest mulig. Det vil eksempelvis kunne bety at en på et beite veksler mellom beiting med storfe det ene året og småfe det neste hvis en har begge dyregrupper.
  • Koksidiose er en parasittsykdom som angriper fordøyelsessystemet hos dyra. Det kan medføre kraftig diare, noen ganger også blodig diare. Parasitten er vertsspesifikk og smitter ikke mellom dyregrupper.
    Parasitten overlever vinteren på beitene de fleste stedene i Norge. Ved å rullere mellom vårbeitene vil en redusere smittepresset. Dette tiltaket sammen med forebyggende behandling av lamma om våren vil være de viktigste tiltaka.

 

Parasitter
Der hvor det finnes dyr på beite finnes også et smittepress fra parasitter i ulik grad. Vi skiller mellom to hovedtyper, ekto- og endoparasitter. Ektoparasitter lever utenfor vertsdyret på pels og hud, endoparasitter inni vertsdyrets organer eller muskulatur. Felles for endo- og ektoparasitter er at de begge skaper ubehag hos vertsdyret og gjør skade i ulik omfang. Det kan være alt fra redusert tilvekst og sjenerende plage, til alvorlig sykdom og i verste fall død.

 

Endoparasitter
En av to hovedtyper parasitter. Denne gruppen går inn i dyret gjennom sin livssyklus, hvor egg blir skilt ut i endetarmen, klekkes og vokser utenfor før det tas opp igjen av vertsdyret. Her kjønnsmodnes de før det igjen blir lagt nye egg i tarmsystemet på dyret. Under er tre av de vanligste endoparasittene en finner på beite.

  • Koksidier er encella parasitter som kan gi infeksjonen koksidiose. Vanlig hos sau og storfe. Sykdom kan ofte opptre på ungdyr 2 uker etter beiteslipp om våren. Koksidiene ødelegger tarmslimhinnene og gir symptomer som blodig diaré, redusert fôropptak og dehydrering. Opplever en koksidiose på beitet er det viktig å starte elektrolyttbehandling så snart som råd er på hele flokken og flytt dyra fra beitet. Forebyggende tiltak er om mulig å la ungdyr beite ulike areal år til år da koksidier overlever 1-2 år på beite. Et annet tiltak er å behandle flokken med koksidiosemiddel en uke etter beiteslipp.
  • Rundormer finnes i flere underarter og er vanlig på både sau, geit og storfe. Disse finner en som voksne individer i løpen og tarmene til vertsdyret. Symptom er ofte diaré en liten måned etter beiteslipp, samt bleke slimhinner og hevelse under haken. En del rundormer overvintrer og gir sykdomstegn på vårbeite. Høy temperatur midtsommers fører til at mange rundorm-egg klekkes, blir ført inn i vertsdyret via graset og gir etter 2 - 4 uker kjønnsmodne ringormer som skiller ut egg. En får dermed nytt angrep sensommeren eller høsten. Resultatet er tapt tilvekst på vertsdyret gjennom hele sesongen, samt fare for så kraftig diaréutbrudd at dyret stryker med. Det er særlig lam som er utsatt for rundormangrep. Etter første beitesesongen vil lamma ha utviklet immunitet, men de kan bli angrepet på ny i voksen alder ved nedsatt immunforsvar (f.eks. rundt lamming). For å forebygge bør en nytte ormekur på alle lam, samt ha vårbeiter som ikke har vært nyttet til sau året før. Generelt å rullere på beiteareal gjennom sesongen virker positivt og. Av medikamenter finnes flere typer en kan nytte og det kan lønne seg å bytte mellom disse for å unngå resistens.
  • Den store leverikten gir symptom som bleke slimhinner, hevelse under haken og avmagring på dyrene tidlig om våren. Parasitten ønsker seg mildt klima i fuktige områder og er avhengig av en damsnegl som mellomvert i livssyklusen sin. Det er særlig voksne dyr som blir rammet hardest ettersom det ikke er mulig å utvikle immunitet mot parasitten.

 

Ektoparasitter

  • Flått har vi mye av i Møre og Romsdal. Den vil helst ha det fuktig og lunt for å kunne utvikle seg og holder særlig til i sørvendte lier. Hodyret av flåtten suger blod av vertsdyret for å kunne legge egg. Det er ikke selve blodsugingen som gjør skade på vertsdyret, men flåtten kan videreføre bakteriesmitte som er uheldig for vertsdyret. "Sjodogg" er ett eksempel på bakterie vertsdyret blir rammet av via flåtten, som svekker immunforsvaret og kan gi følgesykdommer som blodforgiftning, leddbetennelse etc. Forebyggende tiltak er å rydde bort skogsvegetasjon og høyt gress på beitet og nytte flåttmiddel. Hjortevilt kan og øke forekomsten av flått, så reduser om mulig hjortebestanden eller unngå områder hvor viltet har ferdselsårene sine.
  • Fluer skaper først og fremst et ubehag for beitedyrene, men kan liksom flåtten viderebringe sykdommer mellom dyrene. En kan få videreført bakterier som gir utslag i sommermastitt. Fluer vil gjerne legge egg i varme og fuktige forhold, så våt saueull er ideelt sett for flua. Fluelarvene har og kort vei til matfatet, ettersom de spiser seg inn i kjøttet på vertsdyret og skaper betennelser. Angrepet er smertefullt og gir nedsatt allmenntilstand hos vertsdyret. Ofte skjer slike angrep på sensommeren. Av forebyggende tiltak kan være å unngå tett og skitten ull, samt nytte åpne beiter med lav vegetasjon. En kan nytte fluemiddel av medikamenter, samt virker noe av flåttmidlene og på flueangrep.

 

Det vil være lurt å rådføre seg med veterinær for å få gode råd om forebyggende parasittbehandling av beitedyr.
Det vil selvsagt være de yngste dyra, lamma og kalvene, som er mest utsatt for smitte når de kommer på beite om våren.
En bør derfor tenke nøye gjennom beiteopplegget sitt og kanskje ikke bruke det samme beitet til kalvene eller lamma hvert år, men heller rullere mellom flere beiter slik at dyra ikke kommer ut på sterkt nedsmitta beiter straks de kommer ut.
Hvis en har både sau og storfe kan det være naturlig å tenke at sambeiting eller at de beiter annenhver gang på det samme beitet kan være en god idé, men det er det ikke i alle tilfeller.

 

 

Denne artikkelen er eit utdrag frå beiteheftet som vart utarbeidd i 2019 gjennom prosjektet "Bedre og økt beitebruk i Møre og Romsdal". 



Fortell oss gjerne hva du gravde etter. Vi jobber med å gjøre sidene våre bedre.
Æsj, det var dumt. Hva lette du etter? Gi oss gjerne en tilbakemelding slik at vi kan gjøre det lettere for deg å finne fram på sidene våre.